Olga Diaz, mangeårig bystyremedlem i Escondido, stiller til valg som valgkrets i 3. distrikt, mot den sittende Kristin Gaspar, som ønsker en andre periode. Valget vil være 3. mars. De to med flest stemmer møtes igjen i november for tittelen.
Jeg møtte nylig bystyremedlemmet på en av Escondidos favorittfrokoststeder, Sunnyside Kitchen, hvor hun forklarte hvorfor hun stiller til valg. Som alle som har fulgt Diaz' karriere vet, snakker hun ikke i korte replikker. Når hun snakker om politikk, får man mye å skrive om.
«Fordi jeg tror jeg ville gjort en utmerket jobb», sa hun som svar på spørsmålet «Hvorfor?». «Det er det høyeste nivået i lokalforvaltningen. Som en som har tjenestegjort i omtrent tolv år, er det neste steg. Min lidenskap er å hjelpe folk. Jeg har hatt den typen karriere som har satt meg i stand til å gjøre det.»
For Diaz er det mange problemer, men tre gir gjenklang: 1) Klimaendringer, 2) kronisk hjemløshet og 3) boligforhold generelt.
Klimaendringer: «Fylket har ikke klart å utarbeide en juridisk forsvarlig klimahandlingsplan.» To ganger, sier hun, har klimahandlingsplaner blitt anket i retten med hell. To ganger har de som fylket har utarbeidet blitt ansett som utilstrekkelige. «Det har ikke vært ambisiøst nok til å nå våre mål for klimagassutslipp. Hvis prosessen ikke er avsluttet innen jeg blir valgt, ville det være noe av det første jeg ønsker å jobbe med sammen med kollegene mine.»
Hun kaller det «et globalt problem som går mye lenger enn fylkets handlingsplan», som vil begynne med å lindre utviklingsspredning, noe som fører til at flere tyr til biler enn til kollektivtransport, gange eller sykling til jobb. Dette betyr ikke færre boliger, men, sier hun, tettere boligbebyggelse. «Hvis du fortsetter å bygge ut, ut, ut til det ubebygde området, skaper du fortsatt en situasjon der folk må kjøre inn til jobb for å få servert mat, dagligvarer, mat og bensin. Det er en livsstil som ikke trenger å nytes like mye som den har blitt.»
I byrådet har hun jobbet med denne saken, og brukt Escondidos generalplan for å prøve å begrense byutviklingen til kjernen. «Det er prinsipper jeg har trodd på lenge», sa Diaz. «Det kalles smart vekst. Det er også økonomisk mer gjennomførbart fordi du allerede har infrastruktur på plass, veier, biblioteker, dagligvarebutikker.» Som veileder ville hun begrense hvor spredning er tillatt. «Selvfølgelig finnes det en generalplan som, hvis den følges, fortsatt tillater 50 000 enheter i utbygging. Hver by har en generalplan, og fylket har en generalplan, der veilederne fungerer som arealbruksmyndighet.»
Andre ideer inkluderer: «Å gjøre så mye som mulig for å bevare åpne områder og erverve flere. Sette det inn i reservater», sa hun. «Det finnes en rekke måter å gjøre det på. Gjennom statlige og fylkeskommunale midler. Det finnes organisasjoner for bevaring av landområder i fylket (som Escondido Creek Conservancy og San Dieguito River Park Joint Powers Authority). Det, og utvidelse av stier, er viktig for hele fylket, og det støtter klimamålene.»
Hun legger til: «Det er avgjørende å utvide trekronene våre. Plante flere trær! Trær tar karbon ut av luften. Det er mange personlige vaner folk bør endre for å bekjempe klimaendringer. Noen kjører mindre. Noen går. Noen endrer spisevaner for å spise mindre kjøtt – karbonavtrykket til kjøttindustriens er betydelig. Det er personlige valg folk må ta. Samlet sett bør det ha en innvirkning. Mange av forbudene og reduksjonene på plastprodukter er nå en selvfølge, mens ingen for 20 år siden snakket om å forby plastposer eller sugerør. Nå blir det sett på som en helt normal ting å gjøre, spesielt i lys av alle opptakene som har blitt delt om den globale ødeleggelsen av plastindustrien når det gjelder søppel som flyter i elver og hav. Folk er nå mye mer bevisste på bruken av disse tingene.»
Fra fylkets perspektiv, sier hun, handler kampen mot klimaendringer om å «finne måter å få færre kjøretøy på veiene eller folk som reiser kortere avstander til jobb. Slik at folk finner måter å finne det de trenger uten å sitte på motorveier i timevis.»
Noe som brakte oss til boligmarkedet. «Noe interessant med generell boligbygging er at lokale myndigheter faktisk ikke bygger noen,» sa Diaz. «Ordføreren er ikke ute og svinger hammeren og bygger hus. Vi får føderal finansiering gjennom HUD-bevilgninger, gjennom statlige ressurser, gjennom utbyggergebyrer. Vi sender dem videre for å prøve å oppnå en balanse i boligmassen.» De to delene av boligbyggingen som vanligvis ivaretas, sier hun, er eksklusive, dyre boliger og subsidierte boliger. «Utviklingsbransjens eneste oppgave er å tjene penger,» sier hun. «De har ikke et moralsk kompass de trenger å forholde seg til. I den andre enden av spekteret er subsidierte, rimelige boliger. Det finnes flere eksempler på subsidierte, rimelige boliger i Escondido,» sier hun. «Det er ikke nok av det, men det er mer arbeid for å løse det. Det som mangler er boliger på inngangsnivå.» Hun husker sitt første hjem, som var lite, men gjennomførbart å kjøpe. «Det produktet produseres egentlig ikke,» sier hun.
«I diskusjonen min med utbyggere spurte jeg hvorfor de ikke bygger dette, og de sier: 'Det er ingen fortjeneste i det' fordi tomteverdiene og avgifter er for høye», sier Diaz. Dette introduserer ideen hennes om arbeidskraftboliger på offentlig grunn. «Når det gjelder tomteverdier, eier alle offentlige etater land. Vanndistrikter, byen og fylket. Det er offentlig eid land. Innenfor de generelle planområdene kan vi identifisere land som kan utvikles til boliger. Lage en oversikt over offentlig land. Jeg vil lage en oversikt over det og opprette en felles myndighet.» Hun liker JPA-modellen fordi den skaper delt ansvar og delt myndighet: «Det er ikke bare én etats ansvar, men sammen kan de.» Hun foreslår JPA-er for tilgjengelig offentlig eid land. «Opprett en kontakt med tilsyn med å identifisere byggbar land. Siden landet ikke har noen kostnad for utbyggeren, er ikke tomteverdi et problem.»
Disse arbeidskraftboligene kan spres over hele fylket, inkludert byer som ønsker å delta. Det vil inkludere offentlig ansatte som brannmenn og lærere. «Det finnes tusenvis av offentlig ansatte, enten det er sykehus, vannverk eller skole. For å være kvalifisert må man gjennom en prosess. Det ville ikke være gratis. Ideelt sett», sier hun, «ville leieinntektene dekke bygging, men de ville ikke trenge å betale for tomten. Dette vil ikke fungere for alle, men det vil fungere for noen. Du bør bo i nærheten av der du jobber. Du trenger ikke å utvide motorveier.» Dette går tilbake til hennes mål for klimaendringer.
«Det er et veldig ambisiøst konsept, og det vil kreve mye samarbeid», sier hun. «Problemet løser seg tydeligvis ikke av seg selv, så dette er en idé som trenger en forkjemper. Fra et fylkeslederperspektiv føler jeg at jeg kan navigere i det konseptet.»
Hun liker også ideen om å oppmuntre store selskaper som allerede har store parkeringsplasser, som Qualcomm, til å bruke 10 % av parkeringsplassene sine til boliger for ansatte. «Det ville ikke vært gratis, men det ville bringe deg i nærheten av jobben din. Parkeringsplasser er nå boliger. Å ta ut tomtekostnadene fra utvikling reduserer kostnadene for utbyggere.» Hun liker også å gi gamle kjøpesentre nytt formål.
Ingen én idé er en mirror curve, hun liker flere tilnærminger. «Selv SANDAGs plan om å gjøre offentlig transport rimeligere handler ikke om å ta alle ut av bilen, men ti prosent», sier hun. «Noe som reduserer klimagassutslippene. Man må gjøre alle disse tingene, og det er ikke bare myndighetene, men alle slags mennesker som prøver å oppnå dem sammen.»
Hun understreker at «vi ønsker ikke bare å bygge hva som helst. Vi ønsker produkter av høy kvalitet som fortsatt vil være fine om femti år. Det er viktig å bygge fordi vi har et forsyningsproblem, men vi kan ikke bygge uten livskvalitet, uten å legge til stier og fasiliteter. Ellers vil ikke folk ønske å bo der.»
Diaz ønsker å fokusere på kronisk hjemløshet. Da hun jobbet hos Interfaith, så hun «på nært hold hvordan sosiale tjenester fungerer og ikke fungerer. Og hvordan fylket samhandler med ideelle organisasjoner. En stor andel av fylkets budsjett på 6,3 milliarder dollar går til helse- og omsorgstjenester. En av måtene de fordeler på er å gi tilskudd til ideelle organisasjoner. Det setter standarder for hvordan de hjelper folk, gjennom selvforsyningstiltak for å hjelpe deg på beina igjen. Det har vært fokuset, å hjelpe folk på beina igjen.»
Det som ikke er innebygd i modellen, sier hun, er medfølelse og aksept. «Det er et element av befolkningen som vi alltid må ta vare på. Når du møter kronisk hjemløse mennesker, innser du at uansett hvor mange tilskudd fylket gir, er selvhjulpenhet ikke en mulighet for alle. Jeg snakker om mennesker som har uoverstigelige psykiske helseproblemer. Det er umenneskelig å anta at de vil komme til et stadium i livet der de ikke trenger veiledning. Det finnes ikke én løsning som passer alle for å håndtere den situasjonen.»
Hun mener at befolkningen utgjør mer enn halvparten av de hjemløse. «En stor andel trenger kontinuerlig støtte.» Hun liker tillitsmodellen som Veterans Administration bruker for noen av sine klienter. «Veteraner som ender opp med å bli kronisk hjemløse, de forvalter ikke pengene sine godt. De blir utnyttet. Du utnevner noen til å forvalte pengene deres, betale husleie, kjøpe dagligvarer. Det gir så mye mening for meg fordi det virker som om det ville løse mange problemer for folk som ikke er i stand til å klare seg selv. Jeg kjenner folk som får trygdesjekken sin, og i løpet av et par dager er den borte. De ødelegger den. Hvis du har folk som er i den situasjonen gjentatte ganger – og vi vet hvem de er – bør du kunne gripe inn for å hjelpe dem å holde seg unna den situasjonen.»
Det er åpenbart at lovene må endres for å oppnå det. Når det gjelder de som trenger sengeplass, er det fortsatt behov for å bygge et forsyningsanlegg for å imøtekomme dem. «Jeg liker modellen med en sovesal. Mange trenger støtte og individuelle rom, men med et fellesområde og en kafeteria, slik at man kan ha personale på stedet for å sørge for at de er trygge, får medisiner og får den hjelpen de trenger. Boligmodellen har vært å bygge rundt leiligheter, men jeg liker sovesalene, fordi det gir muligheter til å samhandle.»
Da hun ble spurt om hva hun mente om SOS-initiativet, forslag A, sa Diaz: «Jeg støtter det ikke. Jeg svarer ærlig på det spørsmålet når det blir stilt. Jeg kommer til å stemme for det. Jeg er ikke redd for effektene av SOS. Det gjenspeiler forslag S her i Escondido, som har vært her i flere tiår, veldig godt. Det har ikke begrenset veksten. Alt det gjør er å fryse hovedplanen. Planen er produsert gjennom innspill fra lokalsamfunnet og betydelig innsats for å utforme og planlegge byens fremtidige vekst.»
Fylkets hovedplan ble også utarbeidet gjennom mange offentlige møter og innspill. «Når man har en hovedplan på plass som er godkjent av velgerne, vil SOS fryse den slik at endringer må godkjennes av velgerne. Jeg synes ikke det er noe forferdelig. Det gir tillit til planleggingsprosessen. Det er mye overdrivelse rundt det. Jeg er ikke en som lager et problem ut av det. Jeg liker ikke å hisse opp eller skremme folk. Hvis SOS blir vedtatt, kommer alt til å gå bra. Hvis den ikke blir vedtatt, endres ingenting.»
Diaz kjøper ikke anklagen om at noe som SOS øker hjemløsheten. «Det fryser bare planene. De bygger allerede inn i det. Det endrer ikke planene. Bygg der du har lov til å bygge. Det eneste det vil gjøre vanskeligere å gjøre er å spekulere i land.»
Hovedårsaken til noe som SOS er mangel på tillit til offentlige etater, sier hun. «Hvordan gjenvinner man tilliten? Det er ikke tydelig at det i fylket har vært en betydelig forbindelse mellom styret og publikum.»
Publisert: 02.01.2020